wrists:

there’s a drumming noise inside my head that starts when you’re around

juliasea:

let it go – the
smashed word broken
open vow or
the oath cracked length
wise – let it go it
was sworn to
go

let them go – the
truthful liars and
the false fair friends
and the boths and
neithers – you must let them go they
were born
to go

let all go – the
big small middling
tall bigger really
the biggest and all
things – let all go
dear

so comes love

— e.e. cummings

(via neverlandfaeries)

i dag så jeg mannen bak de flotte gullklærne, han som står øverst eller nederst på karl johan, vet du, stille, sikkert ni timer om dagen, bortsett fra røykepausene sine, han står der; blikkstille, om klærne hans hadde hatt en annen farge, he he, og venter på å få noen kronestykker i koppen sin så han kan strekke seg frem med gullhånden sin og blunke bak gullansiktet sitt og ta en eller annen vettskremt treåring i hånden og takke for maten han får på bordet den dagen, jeg så hvordan han steg ut av det som kanskje var tidenes første produserte volkswagen caravelle, han gikk ut med sprayboksen og en gammel, utslitt baseballjakke og la den på bakken, sprayet og sprayet og laget et politimerke på bakken; et slikt omrisse når et liv/lik blir flyttet til obduksjon, og skoene hans stod der, så skinnende i ettermiddagssolen, og han stod der, utførte møysommelig sin forberedelse til morgendagens jobb, han stod der med sprayboksen i den ene hånden og liksom veide viktigheten av det han gjorde, mens han kanskje tenkte på hva han virkelig ville med livet sitt, som kanskje var for sent.

det er ikke så mye å skrive om, fordi alt forsvinner inn i det daglige og i helgene, og det er nesten shortsvær, nesten behagelig å sitte i timesvis på gresset, nesten greit at det er kort helg og lang uke, og samtidig blåser det vinter innimellom som gjør at man må dra igjen jakka og gi slaget tapt denne søndagen også, men neste søndag er det kanskje varmere, sant, neste søndag blir det tidlig ut, sykle til parken uten strømpebukse under kjolen, neste søndag spiser vi jordbærene ute på gresset og glemmer at det er mandag om noen timer.

det er noe trist med å våkne alt for tidlig en søndag morgen og innse at hele Oslo sover faktisk ennå, og det er bare én buss i rute, to mennesker som jogger i hver sin retning, til helvete med søndagsfriskuser, det er et grått teppe over hele byen som enda sover og jeg tenker at det er idiotisk å stå slik i kjøkkenvinduet og stirre på en heisekran øverst på Rosenhof og ønske man hadde motet til å klatre øverst i den, bare for å klatre øverst i den, jeg legger meg ned i sofaen og ønsker meg tilbake i alkoholsøvnen fra gårsdagen igjen. våkn opp våkn opp, gå og legg deg.